Hverdagsgleder i uke 21

Da nærmer vi oss juni med stormskritt, men før den tid – skal jeg som vanlig oppsummere uken som har vært. Hva var mine hverdagsgleder?

1. Mange kreative tekster
Denne uken førte med seg flere ulike, kreative tekster. Tekster jeg er stolt over å ha skrevet, og som jeg gleder meg til å dele på begge bloggene mine etter som tiden går. Forrige uke var generelt en uke hvor jeg tenkte ufattelig mye. Både kreativt og konkret. Rasjonelt og fantasifullt. Jeg tenkte på det livet jeg har nå, hva som skal komme og hva som har vært. Hva jeg drømmer om, hvilke mål jeg går etter. Hva alle disse årene ville bringe med seg, i form av opplevelser, ord og fotografier.

2. Fysisk aktivitet
Jeg bevegde meg mer enn jeg gjennomsnittlig gjør, i uken som gikk. Heldigvis får jeg vel kanskje si, for de siste ukene har ikke ført med seg nevneverdig mye fysisk aktivitet. Men det er sommer ute, og jeg er motivert for å få en sunnere kropp som det er bedre å bli gammel i. «Sommerkroppen» kunne jeg ikke brydd meg mindre om! Men jeg er i gang med å iverksette enkelte tiltak for å sakte, men sikkert gå ned noe i vekt og endre litt på livsstilen min. For min egen del. En begynnelse, med ulike delmål. Jeg er spent på hva dette året bringer med seg.


3. Normalisert stoffskifte
Jeg har i mange år hatt lavt stoffskifte. Det har riktignok vært stabilt over flere år nå, men på en noe høy dose med stoffskiftemedisinen Levaxin. Jeg har lenge hatt som mål å redusere dosen, med tanke på at jeg er ganske imot medisiner man kan klare seg uten/redusere mest mulig. Dette er mye på grunn av mitt syn på å tilføre kroppen kjemikaler, og ikke minst årevis med kraftig medisinering relatert til psyken (i fortiden) – som har satt sine spor.

Uansett, poenget mitt er at jeg i forrige uke bestemte meg for at det var på tide å redusere Levaxin, etter at jeg mottok resultatet på de nye blodprøvene i posten. Det er på høy tid, da jeg på nåværende dose har for høyt stoffskifte. Som vanlig, tar jeg slike beslutninger selv uten å rådføre meg med legen (ingen fare: jeg har satt meg grundig inn i de ulike prøvene jeg tar, og legen går god for det). Jeg drømmer om å kunne leve helt uten stoffskiftemedisiner i fremtiden, men det er fortsatt en lang vei å gå. Et skritt av gangen.

Hva var dine hverdagsgleder i uken som gikk?

Halv seks på en søndag

05:30, jeg går ut døren en tidlig maidag. Jeg hører fuglene kvitre, og morgensolen som lyser opp himmelen. Det er så stille, så stille. Det føles som om det bare er meg og pelsbarnet mitt. Ingen andre i hele verden. Ikke et eneste tegn til andre mennesker, ingen støy fra trafikken. Bare oss og fuglene.

Jeg hører summingen av en humle på vårblomstene. Bzzz! Det er vakkert. Igjen slår det meg hvor stille det er.

Vi går hjemover. Pelsbarnet løper midt i veien og leker med båndet sitt. Hopper og spretter som en kenguru. Det er aldri mye trafikk her, så hun kan gå nærmest fritt med sitt fem meter lange flexibånd. Men på dagtid er det likevel mennesker og biler. Sykler og busser. Nå, på en tidlig søndags morgen – kan vi gå akkurat der vi vil. Uten verden som forstyrrer oss.

05:45. Jeg vrir om nøkkelen i døra og går inn i en mørk gang. Som vanlig sparer jeg på strømmen. Jeg tar av selen til Mira og drar opp borrelåsen på sandalene. Notis til meg selv: sandaler er litt for kaldt på morgenen. Minner meg selv på enda en ting: husk å klippe tåneglene. Ikke fordi de er veldig lange, men fordi de butter imot sandalene, som du uansett ikke skal bruke på denne tiden av døgnet.

Jeg vrenger av meg klærne og kryper opp i senga. Legger hodet på puten og sukker tungt. Jeg er trett og det er på tide med døgnets hviletid, søvn. For siste gang tenker jeg: gud, så stille verden er en søndags morgen! Før jeg blir innviet i søvnen og resten av verden snart våkner til livet, mens jeg sover.


Skrevet i begynnelsen av mai.

Edle dråper

Tørker opp
dråpene fra i går
med dagens avis

Absorberer
din smerte
farger morgenavisen

Nok en tur
innom spritsjappa
trenger edle dråper
denne gangen

Fantasi
er det niende temaet i tekstutfordringen sammen med Aspergerinformator.  Heldigvis er teksten kun basert på fantasi. Fiksjon. Jeg drikker ikke, det er et valg jeg tok for nesten to år tilbake. Avholds og stolt av det, fordi noe annet ikke er et alternativ.

Nå skal jeg ikke overdrive, men jeg kan vel si at innholdet i teksten fort kunne blitt til en sannhet. Når man er et såpass svart/hvitt i tankegangen som jeg er, alt eller ingenting – da er det best å slutte før ting går for langt i feil retning. Jeg har lett for å bli avhengig av ting og mennesker, det er det som er den nakne, utilslørte sannheten. Nettopp derfor er det så viktig at jeg avstår fra alt som heter alkohol, røyk eller rusmidler. At jeg er en sterk motstander av ovennevnte er også en stor fordel.

Berøring

Les meg
som den jeg er
kast lys over sannheten, og
våg å se
hele meg

Kjenn på
hjertet mitt
som du holder
mellom fingrene dine

Hold rundt meg
kjenn hvor varmblodig
og varsom jeg kan være

Berør mine vinger, men
la meg fly
når tiden er inne

Blomsterpikens drøm




Blomsterpiken drømte stadig om sin egen hage. En rosehage, men også med innspill av andre vakre vekster. Både blomster og grønne planter. Hun tenkte stadig at hvis hun bare fikk oppfylt dette ønske, ville alt ordne seg. Tider kom og tider gikk, og etter en stund blomstret det rundt henne. Hverken rosehagen eller hun selv var i nærheten av slik hun hadde trodd det skulle bli. For sannheten var at blomstene var enda mer intense og vakre. Og hun selv? Hun hadde fått alt hun kunne drømme om, selv om hun ikke visste det selv på den tiden. Noen drømmer finner sted underveis, på veien – på reisen kalt livet.

Hverdagsgleder i uke 20

1. Enda færre eiendeler
Som minimalist er det alltid en stor glede og lettelse når jeg oppdager enda flere ting jeg kan leve uten. Det gir meg en økt følelse av frihet og luft under vingene. Ikke minst har jeg denne uken utviklet meg på flere områder. En «åpenbaring» her og der, og sammenlagt føler man seg nesten som et nytt menneske etter en stund. Jeg fortsetter å vokse som menneske og det føles helt fantastisk!

2. Gi litt mer f…
Det er greit å tråkke i salaten, si for mye, for lite eller noe som blir feil. Vi har faktisk bare et liv (som vi vet helt sikkert), og da er det ganske meningsløst å gå å gnage på egne feil over lenger tid. Okei, så dreit jeg på draget. Følte meg dum og flau et lite øyeblikk, og det får jaggu meg holde! Livet er altfor kort til å gidde å forsøke å tilfredstille alle rundt deg. Jeg er den jeg er, med mine styrker og svakheter. Og de gangene jeg føler jeg har sagt noe dumt eller feil, klapper jeg meg selv mentalt på skuldra og sier at det ikke er så farlig. I fortiden hadde jeg heller klappet til meg selv. Fortsatt å banke opp meg selv innvendig fordi jeg feilet. Det er faktisk greit å feile iblant, det er menneskelig.

Jeg setter pris på de gangene jeg opplever motgang, nettopp fordi det gjør meg sterkere. De gangene jeg føler på smerten over at jeg ikke strekker til, at jeg feiler, ikke passer inn eller sier noe jeg ikke burde. Fordi jeg lærer noe av det. Jeg fortsetter å utvikle meg, i de retningene jeg selv ønsker. All lærdom kan brukes til noe.


3. Strømsparing
Som den gjerrigknarken jeg er, er det alltid givende når jeg finner nye metoder å spare penger på. Jeg har lenge vært bevisst på eget strømforbruk og samtidig ikke vært helt fornøyd med det, selv om det ikke var spesielt høyt. Forrige uke førte med seg flere aha-opplevelser og kunnskap jeg for lengst burde ha tilegnet meg. Resultat: økt bevissthet og det laveste strømforbruket jeg noensinne har hatt på én uke.

Jeg analyserer timeverdier opp og ned i mente, og jeg har alltid funnet ro og glede i tall. Tall er konkret og for meg en håndfast tilbakemelding som jeg kan ta med meg videre. Uansett hva det gjelder.

Hva var dine hverdagsgleder i uken som gikk?

Å feire livet

i en tidløs melodi
danser vi
som frie mennesker

vi ser
hverken
det som har vært
eller
det som skal bli

vi ser
det som er
det eneste
som virkelig betyr noe

Feiring er det åttende temaet i tekstutfordringen sammen med Aspergerinformator. Da føltes det riktig å skrive om å feire livet. Vi har akkurat passert en feiring som jeg ikke markerer, nemlig 17. mai. Om halvannen måned fyller jeg år, og det er heller ikke noe jeg feirer. Men jeg feirer stadig livet, på ulike måter. Gleden over å bare være til. Teksten over er skrevet i 2013, men jeg synes den passet til temaet.

Neste lørdag er temaet «fantasi», så da kan dere fantasere videre om hva jeg deler med dere. Jeg kan si såpass som at teksten bærer preg av alvoret den omhandler. Fiksjon, men ikke som i eventyr med andre ord.

Into the sun


La solen omfavne deg, hele din eksistens.


Betrakt det vakre lyset. Se solen skinne nedover planter og blomster, mennesker og gater.


Solnedgang og soloppgang er usedvanlig vakkert å fange på kameraet. Lyset er magisk når solen er i ferd med å stå opp i morgentimene, eller når den går ned når det nærmer seg natt. Og nå i maimåned er vi velsignet med flere soltimer.

Det passer utmerket for meg med min skiftende døgnrytme. Da kan jeg oppleve solstrålene selv om jeg sovner utpå morgenkvisten, og jeg går heller ikke glipp av så mye når jeg sover på dagtid. Det er likevel noen timer igjen før solen går ned. Derimot på vinterstid er det et større offer å sove bort timene det er lyst ute. For da er det så få av dem.


Gå ut i solen og nyt dagen, hvis ikke det regner hos deg. Og om så er – det kommer alltid andre solskinnsdager. Etter regnet synger fuglene og solen titter frem. Det er 17. mai, vår egen nasjonaldag – og jeg er av typen som ikke feirer noen merkedager eller høytider. Men jeg feirer livet, stadig vekk. Jeg trer ikke på meg bunad i dag, ser på tog eller deltar i/arrangerer familieselskap. Jeg er bare meg, i en hverdag hvor flertallet av befolkningen gjør noe annet. Og det er mer enn godt nok.

Down by the river


Sang: Riverside av Agnes Obel

Et seks år gammelt fotografi, akkurat i dag. Jeg hadde et helt annet liv på den tiden, var en annerledes person. Jeg er glad for alt det fortiden kan lære meg om meg selv. Det får meg til å verdsette livet enda mer, når jeg ser hvor langt jeg har kommet. Videre på livets vei. Slik som elven flyter jeg videre, blir fanget av noen understrømmer iblant, men kommer meg videre.

Hverdagsgleder i uke 19

Nok en ny uke er her, og vi er halvveis i mai allerede. Det er nesten litt vanskelig å fatte, for den siste tiden har gått så utrolig fort. Jeg har flotte, meningsfylte dager – og nyter livet på alle mulige måter. Som vanlig deler jeg noen av forrige ukes hverdagsgleder med dere.

1. Opprydning på iMacen
Jeg har mange, mange filer. Tusenvis av bilder, mange tekstfiler – mange minner. Og nå var det på tide og virkelig ta tak i disse. Rydde opp, sortere, kategorisere og slette – en gang for alle. Det føles veldig godt å si at jeg nå har en ryddig mac og virkelig oversikt over alle filene jeg har samlet opp i løpet av årene som har gått. Jeg fikk min første bærbare pc i 2005, så det sier seg jo selv at det har blitt litt filer.

2. Boken «Hvorfor hopper jeg» av Naoki Higashida
I uken som gikk leste jeg tre bøker. En av dem var boken «Hvorfor hopper jeg». En vakker skildring om å leve med autisme, skrevet av en 13-årig gutt. Selv om hans verbale kommunikasjon er tilnærmet ikke-eksisterende, tar han oss med på en reise, der han skriver om livets mange forunderligheter. Dette er en sår, men også hjertevarm bok. Anbefales på det sterkeste!


3. Endringer
Denne uken ga meg flere store og små endringer i livet. Nødvendige forandringer som gjør at jeg kan fortsette å utvikle meg som menneske. Noen ganger betyr det å gi slipp på ting jeg fyller tiden min med, enten det gjelder tanker, andre mennesker eller ulike aktiviteter. Å gi slipp kan være nødvendig for å komme videre. Mitt liv er ikke ment til å være stillestående, selv om jeg noen ganger kan bli litt overveldet over hvor raskt forandringene finner sted. Men jeg smiler og er glad for alt det livet har å tilby.

Hva var dine hverdagsgleder i uken som gikk?

Gi deg selv det livet du fortjener




Fortiden vil alltid være der, uansett hvor mye vi kjemper for å bearbeide, legge det bak oss og komme oss videre. Det vil alltid være en skygge av det som har vært. Da er det viktig at vi også tenker på de gode tingene med fortiden, ikke bare det som er tungt og vanskelig.

Jeg tenker på naturen jeg har omgitt meg med, stjernene jeg har sett på himmelen og blomstene jeg har møtt på min vei. Både de som er mennesker og de som har en stilk og står i jorda.

Legg fortiden bak deg, drøm om fremtiden og lev i nuet. Gi slipp, fordi du fortjener å komme deg videre.

Vingeslag

Buret inne
blant andre ville dyr
råskapen i meg
i ferd med å gjenoppstå

Stille nå
lytter
lusker
rundt hjørnet

Snart kommer
tigeren
eller sommerfuglen


Frihet er det syvende temaet i tekstutfordringen sammen med Aspergerinformator. Noen ganger har jeg følt meg som en fanget fugl blant samfunnets idealer, normer og selvfølgeligheter. Nå flakser jeg hardt med vingene, og bryr meg ikke om hvem jeg bør være i andres øyne. Jeg er meg selv, unik – og akkurat den jeg er ment til å være.

Det er det som er frihet. Å frigjøre seg fra frykten for å være annerledes. Å omfavne det med hele ditt hjerte. Det finnes kun én av meg, og jeg skal virkelig ikke bruke min tid her på jorda til å tilfredstille alle andres forventinger. Livet er altfor kort til å føye seg og bare bli redusert til en brikke i andre menneskers liv.

Jeg er et sterkt og selvstendig individ som følger min egen vei. Om folk ikke liker veien jeg går, er det heldigvis ingen som tvinger dem til å følge etter 😉

Kirkegården ved midnatt

Tenk deg at du er ute og går tur med hunden din rundt midnatt. Det er mørkt og det regner. En bil stopper opp rett ved deg i den folketomme, mørke gaten og blir stående der. Du kjenner en ubehagelig følelse som brer seg i mellomgulvet, og tenker at disse menneskene kanskje ikke har helt rent mel i posen.

Vinduet eller takluken står åpent og det siver røyk ut. Jeg har aldri luktet på hasj eller andre narkotiske stoffer som kan røykes – men hvis jeg skal gjette, ville jeg sagt at det ikke var vanlig Prince extra mild de røyket akkurat. Men hvem vet, jeg er ingen røyker, og i hvert fall ingen hasjrøyker.

Hva ville du gjort, mens de sto der med fullt lys på, rettet mot deg og du følte på et ubehag i mellomgulvet? Jeg vet ikke hva du ville gjort. Jeg vet bare hva jeg gjorde. Jeg går ikke hjem, jeg konfronterer heller ikke disse menneskene som får meg til å føle på et ubehag. Jeg gjør akkurat det jeg ville tenkt i forkant at jeg skulle gjøre. Jeg går inn porten på kirkegården like ved, i stummørke og venter på at de skal forsvinne. Nesten som om jeg sier: hei, jeg frykter ikke døden – og jeg er i hvert fall ikke redd for dere.


Jeg går en runde så hunden min får tisset og lister meg forsiktig opp ved den andre utgangen av kirkegården. Det er ingen lyder å høre, så jeg regner med de har kjørt bort. Men sakte, men sikkert ser jeg en bil der borte i mørket. Der hvor gatelykten står, den det aldri er lys i. Jeg ser en mann sitte i førersetet. Den eneste grunnen til at jeg ser han på avstand er gloen på røyken hans. Den oransje, brennende fargen mot bilruten.

Jeg går sakte ut gjennom jernporten og smeller den hardt igjen så det dundrer. Snur meg raskt mot bilen for å forsøke å se hvem som gjemmer seg der i mørket. Tre sekunder går og bilen starter opp og kjører sin vei i full fart.

Kanskje var det ingenting galt med dem. Men kanskje, bare kanskje – bør man stole på den ubehagelige følelsen i mellomgulvet. Jeg ville gjort det samme igjen, når som helst. En mørklagt kirkegård som jeg kjenner like godt som min egen bukselomme.

PS: jeg har ingen bukser med lommer. Men jeg er en gjenganger på en kirkegård allerede før min død. Jeg går der, igjen og igjen. Og til tross for litt dårlig syn og ingen belysning – kjenner jeg stedet bedre enn de fleste. Der er jeg trygg, samme hva som venter meg.