Kirkegården ved midnatt

Tenk deg at du er ute og går tur med hunden din rundt midnatt. Det er mørkt og det regner. En bil stopper opp rett ved deg i den folketomme, mørke gaten og blir stående der. Du kjenner en ubehagelig følelse som brer seg i mellomgulvet, og tenker at disse menneskene kanskje ikke har helt rent mel i posen.

Vinduet eller takluken står åpent og det siver røyk ut. Jeg har aldri luktet på hasj eller andre narkotiske stoffer som kan røykes – men hvis jeg skal gjette, ville jeg sagt at det ikke var vanlig Prince extra mild de røyket akkurat. Men hvem vet, jeg er ingen røyker, og i hvert fall ingen hasjrøyker.

Hva ville du gjort, mens de sto der med fullt lys på, rettet mot deg og du følte på et ubehag i mellomgulvet? Jeg vet ikke hva du ville gjort. Jeg vet bare hva jeg gjorde. Jeg går ikke hjem, jeg konfronterer heller ikke disse menneskene som får meg til å føle på et ubehag. Jeg gjør akkurat det jeg ville tenkt i forkant at jeg skulle gjøre. Jeg går inn porten på kirkegården like ved, i stummørke og venter på at de skal forsvinne. Nesten som om jeg sier: hei, jeg frykter ikke døden – og jeg er i hvert fall ikke redd for dere.


Jeg går en runde så hunden min får tisset og lister meg forsiktig opp ved den andre utgangen av kirkegården. Det er ingen lyder å høre, så jeg regner med de har kjørt bort. Men sakte, men sikkert ser jeg en bil der borte i mørket. Der hvor gatelykten står, den det aldri er lys i. Jeg ser en mann sitte i førersetet. Den eneste grunnen til at jeg ser han på avstand er gloen på røyken hans. Den oransje, brennende fargen mot bilruten.

Jeg går sakte ut gjennom jernporten og smeller den hardt igjen så det dundrer. Snur meg raskt mot bilen for å forsøke å se hvem som gjemmer seg der i mørket. Tre sekunder går og bilen starter opp og kjører sin vei i full fart.

Kanskje var det ingenting galt med dem. Men kanskje, bare kanskje – bør man stole på den ubehagelige følelsen i mellomgulvet. Jeg ville gjort det samme igjen, når som helst. En mørklagt kirkegård som jeg kjenner like godt som min egen bukselomme.

PS: jeg har ingen bukser med lommer. Men jeg er en gjenganger på en kirkegård allerede før min død. Jeg går der, igjen og igjen. Og til tross for litt dårlig syn og ingen belysning – kjenner jeg stedet bedre enn de fleste. Der er jeg trygg, samme hva som venter meg.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s