Langsomt, i symfoni

Det er klart jeg savner
klemmene dine
den syngende latteren
du som viser tenner
og et vakkert smil

Det er klart jeg savner
hendene dine
som holdt fast
når alle andre ga slipp
pusten mot min pust
langsomt, i symfoni

Det er klart jeg savner
livet
du vekket i meg
verdenen vi delte

8 kommentarer om “Langsomt, i symfoni

  1. Unfortunatey I don’t speak Norwegian, nor read it. But my translation programm does 🙂 And not only I now know what you wrote, the translation is, although problaby rahter rough, so poetic in itself that it provides an extra layer of beauty. I like it very much and also the picture.

    • Savn kan være vondt, men litt godt også. For det er ikke alle stunder man kan få tilbake, alle mennesker man passer sammen med lenger. Slik som i dette diktet, der vedkommende sviktet meg på det groveste. Likevel holder jeg fast ved de gode minnene hun og jeg hadde, og bevarer savnet som en påminnelse i ny og ne. Når årene går og savnet blir fjernt er det som en venn man kan ta frem og hilse forsiktig på. Takke følelsen for at den eksisterer og så la den forsvinne igjen.

      Det er sant. Det man har delt blir heldigvis ikke borte. Jeg er glad for stundene du og jeg har delt, i innboksen og kommentarfelt. Det vil aldri glemmes ❤

Kommentarer er stengt.