Oktobergleder

• Den friske luften på morgenen, før solen har stått opp.

• Hjemmebakte rundstykker.

• Å våkne sammen med en vakker hund som kikker meg inn i øynene og gjesper.

• Musikk som treffer meg midt i hjertet.

• Gleden ved å lese poesi.


• Å finne tilbake til det viktigste i livet.

• Roen og friheten ved å være alene.

• Podcaster som både er lærerike og underholdende på samme tid.

• Deilig høstmat: varmende supper, gryteretter, wok og andre godsaker (vegansk selvsagt).

• Siste rest av høstfargene før vinteren kommer.

M for minimalisme

Minimalisme
økonomisk frihet
frigjort menneskesinn
livsvisjoner


M for minimalisme er den trettende teksten i alfabetutfordringen. Minimalisme har endret livet mitt. Det siste året har brakt med seg endringer jeg tidligere bare kunne drømt om.

Å frigjøre seg fra materielle gjenstander og unødvendig rot og stress, kan være gode startkabler for å rydde opp i eget sinn. Først en fysisk transformasjon i hjemmet mitt, deretter en mental opprydning. Minimalisme var min vei ut av tilbakevendende depresjoner, og en døråpner til livsglede og harmoni.


Les gjerne The art of letting go, der skriver jeg mer om minimalisme.

Å følge elven

Jeg følger ikke strømmen, majoriteten eller det som kanskje er forventet av meg. Jeg følger elven, og renner videre gjennom livet. Noen ganger er jeg en liten bekk, andre ganger et verdenshav. Men viktigst av alt, jeg følger min egen vei.

Noen ganger krysses kanskje våre veier, men vit at det bare er midlertidig. Snart vandrer (eller svømmer) jeg videre. Forsvinner ut i det mørke vannet, til det eneste du ser: en liten prikk i elven, et snøfnugg på verdenshavet.


En passende sang for anledningen: I follow rivers av Lykke Li.

L for labyrint

Det var på psykiatrisk det skjedde, en tidlig maimorgen. Jeg hadde akkurat tatt på meg tøflene, tredd på med klærne og var på vei ut i avdelingen. Røykpakka la klar i venstre lomme, og jeg smålengtet etter dagens første røyk. Jeg gikk nedover korridoren, før jeg snudde meg og gikk ned den andre gangen. Den L-formede labyrinten irriterte meg.

Jeg sa «Morn» til nattevakta, stille – så stille at man nesten ikke kunne høre det. Jeg tok med meg en av gårsdagens aviser, og gikk mot døren. Ute på den åpne plassen, så jeg så vidt solen titte frem bak et av trærne. Men det var kaldt ute. Til tross for solen, og at våren allerede hadde kommet, var det en smule kjølig. Jeg røyket kjapt, spyttet i gresset og slukket røyken. Gikk inn igjen.

Jeg kjente jeg var pissatrengt, og gikk ned den L-formede labyrinten mot badet. Kjente det skulle bli godt å få pisse. Jeg åpnet døren, sakte – jeg var fremdeles ganske søvnig. Jeg gjespet kort, og slo forsiktig ut med armen. Tittet opp fra gulvet. Det var da jeg opplevde mitt første møte med døden.

Hun satt stille i hjørnet av badet, fremdeles med barberbladet i hånden. Veggene var dekket med rødt. Pulsåren var kuttet, livet hadde rent ut. Hun var borte, fra livets labyrinter.


L for labyrint er den tolvte teksten i alfabetutfordringen.

Tusen dagers avstand

IMG_5713
Jeg drømte om deg i natt. Så hvordan vi forsøkte å ta igjen det tapte. Rydde opp i smerten. Når jeg våknet var jeg hverken glad eller trist, mens jeg nå kan føle på en form for lettelse. Lettet over at det hele var en drøm. At vi ikke forsøkte på ekte. For hjernen min vet så altfor godt at jeg er ferdig med deg. At vi aldri kan bli de samme menneskene vi en gang var. Aldri kan vi finne tilbake til tilliten, forståelsen og den fine tonen vi hadde.

Aldri skal jeg la deg få oppta en så stor plass i hjertet mitt igjen, noensinne. Forskjellen i dag er bare at jeg ikke sier det med bitterhet i stemmen. Ikke lenger med en undertone av sorg. Følelsen av at stemmen kan briste bare jeg sier navnet ditt.

Jeg må tenke på livet mitt. Det som du ikke lenger er en del av. Ikke har du vært det på flere år. Faktisk har vi passert åttehundre dager. Det er over åttehundre dager mellom oss, og tiden vil gå. Tider vil gå og tider vil komme. Nye mennesker vil kanskje bli en del av livet mitt. Men bare kanskje, for jeg er en annen enn den gang du kjente meg. Nå trenger jeg ikke lenger så mange mennesker i livet mitt. Egentlig ingen.

Det er vanskeligere for hjertet enn hjernen å innse at du er borte. Selv når vi runder tusen dagers avstand, tror jeg fremdeles du holder rundt en liten bit av hjertet mitt. Men det må bare få lov til å ta den tiden det trenger. Hjertet trenger tid for å leges. Og med tiden skal jeg bli hel igjen. Jeg trenger bare å få føle på smerten en liten stund til.

Et skritt av gangen. Ett skritt.