Tusen dagers avstand

IMG_5713
Jeg drømte om deg i natt. Så hvordan vi forsøkte å ta igjen det tapte. Rydde opp i smerten. Når jeg våknet var jeg hverken glad eller trist, mens jeg nå kan føle på en form for lettelse. Lettet over at det hele var en drøm. At vi ikke forsøkte på ekte. For hjernen min vet så altfor godt at jeg er ferdig med deg. At vi aldri kan bli de samme menneskene vi en gang var. Aldri kan vi finne tilbake til tilliten, forståelsen og den fine tonen vi hadde.

Aldri skal jeg la deg få oppta en så stor plass i hjertet mitt igjen, noensinne. Forskjellen i dag er bare at jeg ikke sier det med bitterhet i stemmen. Ikke lenger med en undertone av sorg. Følelsen av at stemmen kan briste bare jeg sier navnet ditt.

Jeg må tenke på livet mitt. Det som du ikke lenger er en del av. Ikke har du vært det på flere år. Faktisk har vi passert åttehundre dager. Det er over åttehundre dager mellom oss, og tiden vil gå. Tider vil gå og tider vil komme. Nye mennesker vil kanskje bli en del av livet mitt. Men bare kanskje, for jeg er en annen enn den gang du kjente meg. Nå trenger jeg ikke lenger så mange mennesker i livet mitt. Egentlig ingen.

Det er vanskeligere for hjertet enn hjernen å innse at du er borte. Selv når vi runder tusen dagers avstand, tror jeg fremdeles du holder rundt en liten bit av hjertet mitt. Men det må bare få lov til å ta den tiden det trenger. Hjertet trenger tid for å leges. Og med tiden skal jeg bli hel igjen. Jeg trenger bare å få føle på smerten en liten stund til.

Et skritt av gangen. Ett skritt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s