Å for år

Det vokser et tre i mellom oss. Stammen får stadig nye ringer. Årringer forteller om årene vi hadde sammen. Snart henter jeg øksa, knekker grenene, slår første slaget, og alt vi hadde blir gjort om til ved.

IMG_7911
Å for år er den tjueniende og siste teksten i alfabetutfordringen. Jeg kommer til å starte en ny alfabetutfordring i løpet av 2018. Kanskje i en annen utforming, det får tiden vise.

Hundehuset

lever i en annen manns hage. i rosebeddene. ved staudene. bak parkbenken. går ut gjennom samme inngang som hunden. legger meg i huset dens, vet ikke om det er hannhund eller ikke. lukter ikke piss, ingen hår som fester seg på kåpen. bare tomhet. mørket som omfavner skuldrene mine. våkne støl og stiv, løpe til jobben, gjenta det samme neste fredag.

Til alle døgnets tider

IMG_5710
IMG_5469Jeg vandrer til alle døgnets tider. Dager blir til måneder, årstidene skifter rundt meg. Høstfarger blir brune, og så hvite, der vinteren dekker over alle spor. Det er så stille der jeg vandrer i mørket, om nettene, i stillhet. Det er som om jeg eier verden, og det ikke finnes noen andre. Kanskje en bil i det fjerne, fuglekvitring eller vinden som uler. Men likevel er det så stille.

Noen ganger løper tankene litt fra meg, og mens natten holder menneskene inne i husene sine, forestiller jeg meg at de er borte for alltid. Tanken om at denne øredøvende stillheten forblir værende i all fremtid. Det er en merkelig tanke, en spesiell følelse. Selv om jeg vet det vil komme mennesker ut gjennom dørene, langs veiene, ut til en ny morgendag.

Å drømme i våken tilstand

Jeg har drømmer som går langt utenfor din fatteevne. Ikke fordi du er uintelligent, mangler kunnskap eller innsikt. Men fordi du ikke er meg, fordi du ikke fatter hva det vil si å være meg. Jeg drar drømmene med meg videre, inn i et nytt år, smaker på dem én etter én. Bestemmer hvem som skal få bli, hvem som skal modifiseres, hvem som skal makuleres. Jeg finner meg selv i enden av en gammel drøm og innser at ikke alt er ment til å vare. En ny beslutning tas, og jeg tar med meg de viktigste bitene fremover. Strør de nedover trappen, som puslespillbiter. Plukker opp de mest nødvendige, sparer de andre til et annet år.

Jeg drømmer, i våken tilstand.

Ø for øde

Jeg skal aldri bevege meg i kroppen din, bli slått av hvor vondt det er å puste. Aldri føle hjerte banke og dunke i ørene, som om titusenvis av celler skrek om å få slippe fri. Følelsen av å være alene, helt alene i en verden uten mennesker. Ingen hus, ingen byer. Alt gjenoppstår som noe annet enn det som alltid har vært. Nå finnes det ikke lenger et samfunn. Bare jeg og hjertet mitt, i en kropp som føles som en fremmed.

img_6247 posterize

Ø for øde er den tjueåttende teksten i alfabetutfordringen. Den siste teksten kommer på årets siste dag.

Lukten av høst

Det er vinter, men jeg ser fremdeles fargene på trærne. Ser det brune, i ferd med å falle ned – men likevel noe mer. Jeg ser livet som har spredd seg i grenene, fargene som har gnistret som solen en tidlig morgen. Jeg kan kjenne lukten av høst, lenge etter snøen har lagt seg som en dyne over verden. Jeg kan kjenne smaken av saltvann i munnviken, fra en fjern sommer. Vårlys og løvetann i enden av grøftekanten. Alt sammen kommer tilbake til meg, alt blir værende, ingenting forsvinner.

IMG_1346

Æ for ærlig

trenger ikke sympatien din
der du knugger deg mot
kinnene mine
hvisker at du er her
når du aldri har vært det før

hva skulle kunne endre
din tilstedeværelse nå
jeg er for gammel til å tro på
gjennomsiktige løgner
visne blomster
løfter om en morgendag

IMG_7582
Æ for ærlig er den tjuesyvende teksten i alfabetutfordringen.

Reservelager

Jeg vet ingenting om menneskene. Menneskene som vandrer gjennom gatene, i sol og regn, skygge og tåke. De som passerer hjemmet mitt. Noen har dårlig tid og går med hurtige skritt i retning byen, eller bussholdeplassen. Andre går sakte, nesten studerende mot meg. Som om jeg var en parasitt, noe skremmende, noe fremmed. Jeg tar meg i å smile stille for meg selv. Tankene spiller meg et puss og trolig tenkte de på noe helt annet enn usynlige meg. Stor i størrelse ja, men det er også bilene, husene, trærne. Jeg tror jeg er ganske så usynlig selv om jeg rommet flere kilo enn gjennomsnittet. Trolig rommer jeg flere tanker også. Kanskje det er derfor jeg må forbli stor, så det skal være plass til alle tankene mine. Hjernen går på høygir og jeg liker å tenke at jeg bruker kroppen som et reservelager. Et ekstra stort arkiv.

Plukker frem en idé fra skulderbladene og noen gamle minner fra leggene. Legger meg horisontalt og kjenner følelsene strømme gjennom ryggmargen, nedover halebeinet. Forbi de store hoftene, før de sparkes ut i knærne. De viktigste tankene starter i hodet og ender i hjertet. Jeg har brede skuldre, eller rettere sagt klumpete. Store, feite armer. Og i dem kan jeg bære mye.

En bratt kurve

Vi skal aldri slå oss til ro med at dette er alt vi har. For livet er i konstant endring. Små mikroskopiske forandringer finner sted, og vi oppdager det noen ganger ikke før det har gått en god stund. Dager, uker, til og med år. Vi fortrenger det vi kan fortrenge. Ofte uten at det er av den vonde sorten. Det bare ligger i oss naturlig. Å forvente at ting kommer så jævla gradvis. Forvente at kurven ikke blir for bratt, at veien sakte snegler seg oppover. Så i stedet for å ta imot alt sammen og bli ferdig med det, drar vi det ut i det uendelige. Hvis vi fortsetter i et slikt tempo, vil vi aldri rekke å oppdage alt før vi er gamle og dør.

Hvem skriver vi til?

IMG_9007

Vranglås

Noen dager føles det som jeg fremdeles løper fra fortidens spøkelser. Innelåst i en kjeller uten å vite veien ut. Nøkkelen er forduftet, låsen gått i vrange. Febrilsk forsøker jeg å finne veien ut, veien hjem. Men følelsene mine er hjemløse og jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå.

Det er på slike dager jeg nesten kan savne smerten jeg påførte meg selv. For den visste jeg i det minste hvor var. Hvor på kroppen den hørte hjemme. Hvilket hulerom i hjertet mitt jeg forsøkte å fylle. Hvilke følelser jeg mestret på min egen, destruktive måte.

IMG_7731 2