L for labyrint

Det var på psykiatrisk det skjedde, en tidlig maimorgen. Jeg hadde akkurat tatt på meg tøflene, tredd på med klærne og var på vei ut i avdelingen. Røykpakka la klar i venstre lomme, og jeg smålengtet etter dagens første røyk. Jeg gikk nedover korridoren, før jeg snudde meg og gikk ned den andre gangen. Den L-formede labyrinten irriterte meg.

Jeg sa «Morn» til nattevakta, stille – så stille at man nesten ikke kunne høre det. Jeg tok med meg en av gårsdagens aviser, og gikk mot døren. Ute på den åpne plassen, så jeg så vidt solen titte frem bak et av trærne. Men det var kaldt ute. Til tross for solen, og at våren allerede hadde kommet, var det en smule kjølig. Jeg røyket kjapt, spyttet i gresset og slukket røyken. Gikk inn igjen.

Jeg kjente jeg var pissatrengt, og gikk ned den L-formede labyrinten mot badet. Kjente det skulle bli godt å få pisse. Jeg åpnet døren, sakte – jeg var fremdeles ganske søvnig. Jeg gjespet kort, og slo forsiktig ut med armen. Tittet opp fra gulvet. Det var da jeg opplevde mitt første møte med døden.

Hun satt stille i hjørnet av badet, fremdeles med barberbladet i hånden. Veggene var dekket med rødt. Pulsåren var kuttet, livet hadde rent ut. Hun var borte, fra livets labyrinter.


L for labyrint er den tolvte teksten i alfabetutfordringen.

Advertisements

Tusen dagers avstand


Jeg drømte om deg i natt. Så hvordan vi forsøkte å ta igjen det tapte. Rydde opp i smerten. Når jeg våknet var jeg hverken glad eller trist, mens jeg nå kan føle på en form for lettelse. Lettet over at det hele var en drøm. At vi ikke forsøkte på ekte. For hjernen min vet så altfor godt at jeg er ferdig med deg. At vi aldri kan bli de samme menneskene vi engang var. Aldri kan vi finne tilbake til tilliten, forståelsen og den fine tonen vi hadde.

Aldri skal jeg la deg få oppta en så stor plass i hjertet mitt igjen, noensinne. Forskjellen i dag er bare at jeg ikke sier det med bitterhet i stemmen. Ikke lenger med en undertone av sorg. Følelsen av at stemmen kan briste bare jeg sier navnet ditt.

Jeg må tenke på livet mitt. Det som du ikke lenger er en del av. Ikke har du vært det på flere år. Faktisk har vi passert åttehundre dager. Det er over åttehundre dager mellom oss, og tiden vil gå. Tider vil gå og tider vil komme. Nye mennesker vil kanskje bli en del av livet mitt. Men bare kanskje, for jeg er en annen enn den gang du kjente meg. Nå trenger jeg ikke lenger så mange mennesker i livet mitt. Egentlig ingen.

Det er vanskeligere for hjertet enn hjernen å innse at du er borte. Selv når vi runder tusen dagers avstand, tror jeg fremdeles du holder rundt en liten bit av hjertet mitt. Men det må bare få lov til å ta den tiden det trenger. Hjertet trenger tid for å leges. Og med tiden skal jeg bli hel igjen. Jeg trenger bare å få føle på smerten en liten stund til.

Et skritt av gangen. Ett skritt.

J for jakt

Jeg tar med meg handlevogna og går mot døren til Rema 1000. Ute pisker regnet meg i ansiktet, og snøen er i ferd med å renne bort. Bli forvandlet til sørpe og slaps. Jeg kjenner vinden tar et godt tak i boblejakka, akkurat i det jeg er på vei inn.

Det er ikke så mye jeg skal ha i dag, kun brød og litt pålegg, kanskje et spann med reker. Noen øl til gutte-kvelden. Jeg går mot brødavdelingen, tar ned et kneippbrød og en gourmetloff. Plutselig blir alt mørkt.

Den første tanken som slår meg, er at nå svimer jeg av. Etter dagens treningsøkt, er jeg tross alt en smule sliten. Jeg kjenner etter en gang til, og merker at jeg er ved full bevissthet. Et par lysrør blinker i det fjerne. Jeg ser noen mørke skikkelser som fremdeles går rundt i butikken. Det er visst strømmen som har gått.

– Hallo, er det noen der? En svak stemme snakker til meg fra andre siden av brødhylla, etterfulgt av et brak.

– Ja, går det bra med deg? Falt du?

– Snublet bare over handlekurven, det går fint, svarer stemmen.

Jeg hører noen stemmer borte ved frukt- og grøntavdelingen, den ene er hes, mens den andre virker sint. Jeg rister på hodet, og går videre i butikken. Det er bekmørkt, og vanskelig å se noe som helst. Jeg setter fra meg kurven med varene, og går mot utgangen. Det er låst!

– Du kommer ikke ut der, dørene låser seg ved strømbrudd, sier en kvinne til meg.

– Okei, det visste jeg ikke, svarer jeg med et hint av irritasjon i stemmen.

– Vi får nok bare sette oss her å vente, sier hun og peker mot benken ved utgangen.

Jeg setter meg ned til venstre for henne, og gransker konturene av ansiktet hennes. Jeg synes jeg ser noe kjent i det mørke blikket, synes jeg har kjent akkurat den parfymen før.

– Unnskyld, har jeg møtt deg før? Det er noe kjent med deg.

– Ja, en gang for lenge siden, svarer hun.

Jeg kan se et svakt smil. Hun blotter tennene, og det ser nesten ut som hun skal ta en bit av meg. Jeg rensker stemmen, før jeg spør henne:

– Er det du som prøvde å bite meg?

– Ja, svarer hun.

Kun et ja, ikke noe mer, før alt svartner for meg. Neste gang jeg våkner, befinner jeg meg i skogen ved fjellsiden. Det er daggry, og jeg kjenner kroppen verker.

J for jakt er den tiende teksten i alfabetutfordringen.

I en annens hage


Jeg blir tankefull mens nattemørket smyger seg innover bevisstheten min­. Midnatt nærmer seg, en knapp time gjenstår. Nok en diktsamling er slukt. Nå venter den bare på å fordøyes. Skape ettertanke. Inspirere meg. Få tankene til å gå helt av skaftet. For han har en slik evne til å fange meg i uendelige tankerekker.

Jeg undres over hva som er så spesielt med disse bøkene, denne forfatteren født i nittenfireogsytti, som jeg aldri hadde hørt om før denne høsten. Jeg tror det er måten han bygger opp historiene på. Alle historiene som liksom flyter mellom linjene, dannes med stor linjeavstand – for senere å settes sammen i bevisstheten.

Språket mitt flyter, nesten flyr gjør det faktisk. Først flyter det, ned elven, forbi trærne, gjennom tankene. Til slutt står jeg igjen med intet annet enn vingene mine. Jeg letter og sier: takk for nå.