Fragile hope


A rose in the ashes
all you got is this fragile hope

Advertisements

Farge: oransje

Det er høst, og hva passer da bedre enn en ny fotoserie? Jeg forbinder høsten med de røde og oransje fargene på trærne, så i dag er fargen oransje.

Blomstervifte
En oktobermåned for noen år tilbake
Blomst i Hellas
Fargesprakende og vakkert
Halloween-pynt
Tørkede blomster
Novembersol
En høst det var storm i hjertet
Oransje, silkemyke blader
Noe avkjølende å drikke i sommervarmen
Når solen står opp
Høstlys fra en fjern fortid

Jeg har tidligere postet til fargene rosa, blå, gul og grønn. I november kommer det en ny fotoserie til fargen lilla.

Hjemby

Jeg har kjent deg hele livet
helt siden jeg kom til verden
og du ble min verden

Sammen har vi endret oss
du i synkende innbyggertall
og jeg i økt alder

Sammen har vi utforsket hverandre
jeg har blitt kjent med dine skyggesider
og vakre gleder

Jeg har badet i deg
kastet meg mot asfalten din
i et forsøk på å bli vektløs
og kunne sveve

Du har farget meg
slik bare høstfargene
kan forme en septemberskog

Nemesis


Han treffer meg så sterkt.
Ordene får meg til assosiere så kraftig. Drar frem egne tanker, minner – det som ikke forsvinner. På samme tid er minner flyktige, vi endres når tiden former oss. Nye erfaringer finner sted, tankerekker utvikles og minnene vi har: er kanskje ikke like som de en gang var.

Han former språket med silkehansker. Varsomt finner han frem de mest edle og sterke ordene. De får hjernen til å kverne, hjertet til å dunke og munnen til å smile. Noen ganger av gjenkjennelse, andre ganger av forundring. Noe er absurd og noe er usigelig vakkert.

Språket formes i bokform. Mellom permene finner jeg en stor rikdom. Jeg har lest Nemesis av Henning H. Bergsvåg. Den tredje diktsamlingen hans, og den tredje jeg har lest hittil. Selv om rekkefølgen er feil.

Jeg kjenner det kribler i kroppen og jeg lengter etter å lese mer. Men først kommer mandagen med en ny uke, før jeg skal bestille flere bøker fra biblioteket. Fjernlån utenbys fra.

Jeg er bergtatt.

F for farskap

DNA-testen lå som en ruvende kjempe i hånden hans. Et tynt stykke papir, men likevel tyngre enn alt han noensinne hadde holdt i hendene sine. Han rynket nervøst på nesen før han brettet brevet til side. Dette var sannhetens time, og spørsmålet om fangenskap eller frihet.

Øynene på gløtt, hjertet som dunket febrilsk i brystet. Brevet fortalte det han fryktet mest. Han hadde ikke engang kommet ut av skapet, og her sto han altså bundet fast – i både farskap og fangenskap de neste atten årene. Var det virkelig ingen grenser for hvor mange skap man kunne stå i samtidig?


F for farskap
er den sjette teksten i alfabetutfordringen.

E for enkelt

Han var en enkel sjel. Ingen hadde noensinne påstått noe annet, der han sto i gummistøvler på julaften. «Det regner jo ute», sa han og tok valsen rundt juletreet. Gummien gnisset mot eikegulvet, og det hele kunne vært ganske komisk om han ikke hadde pyntet treet med kondomer. Et sted går grensen, gummimann.


E for enkelt er den femte teksten i alfabetutfordringen.

I poesiens verden

Jeg liker tanken på å skrive litt absurde tekster. Noe som får deg til å rynke på nesen, føle et hint av ubehag eller nysgjerrighet. Noe som fanger, ikke fenger. Noe utenom det ordinære. For jeg er alt annet enn ordinær. Så hvorfor skulle tekstene mine være det?

Jeg liker tanken på at Vinterblomst er mitt fristed. En blogg hvor jeg kan slippe alle hemninger og frigjøre meg selv. Tekstene er kanskje skjønnlitterære, og kanskje er de en del av et liv du bare ikke kjenner til.

Jeg liker at det ikke finnes noe skille for rett eller galt i poesiens verden. Jeg kan leke med ord, historier eller virkelighet. Og jeg er den eneste som kjenner sannheten.